Spørsmål: Når du er i arbeidslivet skal du ved endring av arbeidssituasjon ikke gå ned i lønn (Arbeidsmiljøloven/AML)
Hvordan kan da politikere gå med på en negativ utbetaling når det skjer en endring av status innen NAV ? Her må det være en glipp i reglementet for overgang midlertidig ufør til ufør skal da vel ikke bety at du ikke har samme rettigheter som om du var i arbeidslivet til å beholde den summen du faktisk har hatt!

HER ER SVARET JEG HAR FÅTT.
Midlertidig ufør skulle bort, de sikret meg en inntekt jeg kunne fått til livet med. Så bestemte noen at dette skulle bli til AAP for å få folket i arbeid, denne modellen er ikke aktuell for meg p.t. for jeg må bli friskere nok. Derfor over på varig ufør for å gi meg ro til å komme meg over noen år. Hele veien er det blitt kommunisert at jeg vil jobbe, ikke være i NAV-stallen selv om de har gjort sitt for å tjore meg fast i båsene sine der. I forbannelse skrev jeg derfor dette som svar på deres svar som for dem er regler og for meg starten på en nedadgående spiral.

KOPI:

Jeg var egentlig veldig syk men ble tvunget ut av dagavdelingen på Gaustad da den ble nedlagt og henvist til Veitvet arbeidskontor. Jeg ble videre sendt på fullstendig håpløse kurs og så oppmuntring om å lyve om at jeg hadde vært på psykiatrisk av Helsfyr arbeidskontor, og så smeller jeg så det suser i 2000 da jeg jobbet livet av meg for å mestre å være på jobb men det gikk galt.

Jeg er egentlig ung ufør, for jeg ble offentlig syk sommeren 1992 25 år gammel. Da forsøkte jeg å ta selvmord. Jeg har kjempet innbitt fra det utgangspunktet og hit jeg er i dag.

Det er systemet som har både tatt fra meg helse og mulighetene til et verdig liv og jeg ber deg ikke ta dette personlig, men er igjen i kontakt med SMK via rådgiveren til statsministeren.

Varig ufør var ment å være i stedet for AAP for å gi meg ro til å gjøre det jeg kan for å bli frisk nok til å fungere i arbeidslivet en gang i fremtiden siden AAP er umulig for meg å håndtere i dag. Dette er ikke helsefrembringende, men å gi meg enda flere slag i ansiktet. Jeg har kontaktet Fossum Beyer, rådgiveren til Stoltenberg igjen for å drøfte dette med dem, de er tydelige på at jeg har blitt sviktet grovt av NAV gjennom atten år og dette siste, å få redusert mange tusen kroner fordi dere i NAVsystemet finner det betimelig å fjerne midlertidig ufør og med et pennestrøk fjerne regler som sikret meg et verdig liv, det er uhørt. Jeg kan ikke overleve alene en gang på den summen.

Hadde jeg fått adekvat behandling og oppfølging både helsemessig og ifm med arbeidskontoret den gang hvor jeg egentlig ikke hadde noe å gjøre og senere i NAV, hadde jeg sluppet dette. Dette er ikke velferdsstaten verdig for ei lita jente som har blitt banket og slått og truet så mange år og som bare vil en ting, få til livet og helsa så godt jeg kan og kanskje mestre å komme i jobb igjen på sikt for det er det jeg ønsker mest av alt – å være en del av samfunnet.

Jeg skal drøfte med dr Bogo og en spesialist på trygd/advokat samt SMK, for dette finner jeg meg rett og slett ikke i. Jeg kan ikke engang hente medisin, bestille behandling eller få reparert tennnene hos Fæste på Tofte som jeg møysommelig har begynt å gjøre, bare tennene mine er så ødelagte etter spiseforstyrrelser og mangel på behandling at jeg har allerede begynt å miste de.

Dette er ikke et verdig liv.

Kikki Brill
-— Original Message -—
From: SAKSBEHANDLER NAV
To: ‘Kikki Brill’
Cc: LEDER NAV LOKALT
Sent: Monday, November 15, 2010 11:48 AM
Subject: SV: Ønsker forklaring på utregning av varig ufør

Arbeidsavklaringspenger (tidligere Tidsbegrenset uførepensjon) og varig uførepensjon blir beregnet på forskjellige måter. Varig uførepensjon blir beregnet som vist i vedtaket du har mottatt, mens tidsbegrenset uførepensjon ble beregnet med 66% av inntekten i året før uføreåret, eller snittet av de tre siste årene før uføreåret hvis det gir et bedre resultat. Dette kan gi differanse begge veier.
Du hadde uføretidspunkt 10.00. Inntekten din i 1999 ble derfor brukt ved beregning av tidsbegrenset uførepensjon, da den var høyere en snittet av 1997-1998 og 1999. Ytelsene er oppjustert i forhold til grunnbeløpsendringene hvert år.

Mvh
NAV Hurum

SAKSBEHANDLER

Fra: Kikki Brill [mailto:k-bril@online.no]
Sendt: 9. november 2010 09:29
Til: SAKSBEHANDLER
Kopi: LEDER NAV LOKALT
Emne: Ønsker forklaring på utregning av varig ufør
Viktighet: Høy

Jeg har behov for en utfyllende forklaring på differansen mellom utbetalt sum midleritid ufør kontra ny sum under varig ufør. Differansen er så stor at det har betraktelig innvirkning på familiens privatøkonomi.

Mvh
Kikki Brill

Jeg har igjen skrevet til statsministerens kontor og her er kopi til leserne for min kamp for et verdig liv som nå er redusert til under eksistensnivå. Lurer noen ganger på hvorfor jeg orker blottlegge meg gang på gang, det kommer jo stadig nye troll opp i dagslys og jeg blir bare mer og mer tråkket på for hver gang. Denne gang er det min økonomi som blir offentlig skue, og i all min skam og fortvilelse stiller jeg meg undrende til hva slags forbrytelse jeg har begått som straffes så hardt for å ha blitt født? For de som er ansvarlige for min ødelagte helse, se de får ingen straff. De kan til og med fortsette sitt narrespill for galleriet og få applaus på veien.

Så, hva er veien videre, fortsatt avstraffelse av meg til jeg ikke mestrer mer?

SENDT STATSMINISTERENS KONTOR I DAG
Hei,
Det ser ut til at jeg ikke skal få noe til i livet mitt. Årsak til varig ufør som nå er innvilget var jo at jeg ennå ikke er frisk nok til å gå på AAP og midlertidig ufør forsvant tidligere i år så derfor ble det søkt varig ufør for å sikre meg ro til opptrening, behandling osv i håp om at jeg skal bli bra nok til å jobbe igjen for JOBBE VIL JEG bare så dere ved SMK skal være klar over det, for AAP har jeg per i dag ikke noen mulighet til.

Problemet nå er at jeg har ikke råd til hverken behandling, opptrening, mat, tenner, legetimer, medisiner, klær osv, jeg har gått fra ca 13.700 i måneden netto til ca 7.600. Min mann arbeider og har alltid gjort det men han er vanlig lønnet, vi har to barn på 7 og 15 år, jeg måtte be mannen min, betale nevrologen sist vi var på sykehuset, og når jeg nå får pensjonen må jeg gi den til han og er dermed helt umyndiggjort blitt. Jeg sa i fullt alvor til mannen min at det beste for deg er å glemme meg, skille deg finne en frisk kone, en som ikke volder deg så mye hodebry og bekymringer. Problemet er bare det at vi elsker hverandre. Vi er på tross av mine feil og mangler som samfunnsborger oppegående, snille og familieorienterte mennesker. Jentene våre er alt. Vi arver klær, spiser så mye firstprice produkter vi kan og er blitt gode på å leve så billig som mulig, ferie hjemme, ingen forbrukslån, rusten gammel bil som bør skiftes ut men har ikke råd, loppemarked og brukt kjøp når behov for møbler, igrunn gjør vi alt for å “lykkes”.
Det eneste vi gjør av luksus er å ha jentene på Steinerskolen fordi eldstejenta vår ble mobbet så mye at hun ble syk av det og på Steinerskolen er de trygge, glade og i et miljø der de utvikler seg til hele og flotte mennesker. Så om jeg skal bare drikke kaffe og spise brødskiver resten av livet så skal de fortsette der.
Vi greide oss veldig bra vi så lenge jeg fikk en normal sum i måneden. Nå har jeg igjen blitt et problem fordi jeg hele tiden belaster de rundt meg. Fossum Beyer, eller Sindre som jeg fikk kalle deg sist.Jeg har fått 40 år opptjent trygdetid, er gift og har ingen sosialhjelp, ingen sær retter, men skal en familie på fire virkelig rammes så hardt at man kan fra ene måneden til den andre fjerne syv tusen kroner sånn cirka?

Hvordan skal jeg da ha råd til behandling – i håp om å bli bedre er jeg hver eneste dag lydhør for å finne frem til en løsning på fysikken min

Hvordan skal jeg bli bedre psykisk av å bli amputert økonomisk – i håp om å komme i arbeid arbeider jeg jo hele tiden med å være i balanse mellom traumene og nåtid!

For to uker siden tenkte jeg alvorlig på om jeg skulle ta livet mitt. Fikk tankene ut av hodet etter en slitsom natt med forferdelse over at jeg kunne tenke slik, jeg som er så glad i livet, glad i familien og vil opp opp opp og få til noe..men det illustrerer faktisk hvordan jeg har det, jeg greier ikke mer motgang i livet mitt.

Igjen tenker jeg at jeg som har vært så snill, ikke aggressiv, ikke brukt rus, bare tenkt hele tida opp opp opp, og så kom dette slaget i ansiktet på toppen av alt annet.

Forklar meg Sindre Fossum Beyer, forklar meg hvorfor en pensjon jeg har hatt i flere år skal kuttes så dramatisk bare fordi jeg går fra midlertidig til varig. Jeg greier ikke mer nå, jeg har ikke bedt om å få et slikt liv og er søren meg for intelligent på tross av alt som har hendt meg til å takle mer.

Vi flyttet forøvrig på landet, bort ut av Oslo fordi jeg ble sykere av å bo i byen. Selv om gjelden på huset bare er 1.8 mill så sier mannen min at vi kanskje må selge og flytte i leie leilighet igjen selv om onkelen hans sier at det er dyrere å leie enn å eie og jeg er fyllt til randen igjen av skam, skyld og alle svarte tanker som drar meg mot kanten igjen.

http://www.uforepensjon.no/ufor_abc/

Nå vet jeg hvorfor jeg først levde i et psykisk og fysisk helvete, så sleit med NAV, attføring, tilbakefall lengre ned for jeg var ikke frisk nok til å jobbe egentlig og så har gått på tiltak siste ti årene..det er fordi slike som meg ønskes en tidlig død, bort, vekk med ubehagelige uføre som ikke kan plasseres i arbeidslivet, bort vekk med det faktum at et menneske liksom er verdifullt uansett bakgrunn for i kroner og øre amputeres du sakte men sikkert til du ikke har nok penger til å leve – graven er ferdig spadd, vennlig hilsen Bjurstrøm & Co – PS: Vennligst kjenn din besøkelsestid og hopp i den frivillig.

Jeg er ikke så imponert lengre over at selveste SMK ringte på vegne av statsministeren. Jeg er heller ikke så imponert over at min sak høytidelig ble sendt med saksbehandlingsnr så den kommer offentligheten til gode. Ei heller at Saglie sendte meg en unnskyldning pr brev unntatt offentligheten.

Jeg er ikke imponert over rettsvernet og menneskeverdet i det såkalt beste landet i verden å bo i for ALLE de som kommer etter meg og som starter livet i et helseskadelig hjem med varige skader som resultat.

Ei heller stolt av hvordan andre kategorier uføre ivaretas, pensjonistene inkludert.

Jeg burde vel frese av sinne som en ildsprutende vulkan, klatre på barrikadene og mane til revolusjon. Men er nå en gang en snill jente som har gjort så godt hun kan hele veien. Det blir forøvrig vanskelig å stå på barrikadene mot øvrigheta for ingen strekker vel ned en hånd og sier at “du, nå er det nok. dette er for gæli” og får fikset opp i all galematiasen.

Undres hvorfor i alle dager noen fikk den lyse ideen å fjerne femten prosent av pensjonen fordi du er gift i tillegg til å ha mistet helsa når man har barn, utgifter og faktisk lever et helt vanlig liv uten utskeielser på noe plan.

Det ser ut til at politikerne mener at å gå ned med mange tusen kroner i måneden ved å fjerne alt de kan av det jeg har fått til yrkesmessig få år da jeg ble så syk ung skal piske meg til å bli frisk nok til å yte.

At med et mirakel vil alle mine skader etter år med ignoranse fra barnevern, skole, nabolag, slekt så premieres DE med å amputere MEG mest mulig så jeg kan reise meg igjen – det skulle da bare mangle – det er jo visstnok bare å TA SEG SAMMEN!

Tiden fra sist jeg skrev har vært smertefull, sommeren gikk til å holde ut og tilslutt fikk jeg endelig komme til nevrolog og har nå fått vite at jeg har rett, desverre..

Litt vanskelig for tiden er det, å fordøye at jeg har gått med en nakkeskade etter vold i så mange år og ligget flere måneder tilsammen hvert år med sinnsyke smerter uten å bli hørt, sett eller trodd på at det var fysisk betinget – kun møtt med at det var psykosomatiske smerter.

Først alle hodeskadene de fant og nå dette.
Jeg har slitt med økende smerter i nakke, hode og venstre arm og livet de siste nitten årene har blitt mer og mer redusert, mange lange og vonde timer i senga ute av stand til å røre meg. Takk og lov har jeg ikke brukt vanedannende tabletter, jeg kunne enkelt fått et rusproblem i tillegg.

Jeg har fått vite at jeg har en markant skade i nakken, en prolaps pga vold i c5/c6 som har gjort meg sykere og sykere fysisk og stjålet mange år av livet mitt i tillegg til fatigue syndrom, PST syndrome pga helseløs og helseskadelig vold fra min far. Jeg synes synd på ham for det må være noe som er fundamentalt galt med et menneske som slår og sparker andre helseløs i raseri over bagateller. Jeg har ikke like stor forståelse for min mor. Hun har latt alt dette skje. Hun har latt en syk mann ødelegge et lite menneskebarn. En mor skal beskytte barnet sitt. Men kanskje er det årsaker jeg ikke vet om som gjør at hun ikke forstår rekkevidden av sin feighet. Min far burde vært innlagt for lengst og fått hjelp. Han må ha et voldsomt mørke inne i seg som gjør at impulskontrollen mangler totalt.

Så jeg er pjusk, lei meg, nummen, og engstelig for om det kan fikses med operasjon så kanskje, kanskje jeg også kan nyte livet som alle andre ser ut til å gjøre.

Jeg er så mye mye mer enn det jeg har strevd med, og med adekvat hjelp allerede i begynnelsen av nittitallet fysisk ville jeg vært i jobb, hatt god inntekt, kunne reise, kunne feste, kunne danset, le og utvikle mer av meg selv sosialt enn slik jeg har det nå med mye tid alene, mye smerter og mye mørke å kjempe mot. Det er en ensom kamp å være et lite menneskebarn i en voksen kropp med traumer, mareritt til tider men også flere skader i hode og kropp etter å ha blitt slått, sparket helseløst sist gang som 23 åring.

Jeg har bestemt meg for å drite i om alt om meg og mitt er offentlig, mange har lært av det, noen har det reddet fra selvmord og de som synes jeg er rar, selvopptatt osv, de får synes det i fred. Jeg vet i alle fall at alle de årene jeg gjemte meg og skammet meg for at jeg ikke var som alle andre, de ødela meg og ødelegger for mange som meg.

Vi er ikke gale, rare eller farlige fordi om vi har vært innlagt på psykiatrisk eller gått i terapi. Vi er modige mennesker, som forsøker å plastre igjen åpne sår så godt vi kan.

Og så lenge jeg er her vil jeg våge å være hele meg, både det som ikke er så greit og det som er veldig greit.

I dag tenner jeg et lys for medpasienter som har tatt livet sitt, for alle som fortsatt er her tiltross for overgrep, vold, mobbing fra familie eller andre som ikke har lært hva kjærlighet, nærhet og raushet til å la andre blomstre betyr

Jeg ble selv mobbet på barneskolen, er en del som velger å ikke huske hva de gjorde mot meg, for unnskyld har jeg aldri fått og det er 35 år siden det, så Mennesket har ikke lært.

I påsken reflekterte jeg over min egen historie og andres og hvor komplekse vi mennesker er.

Mobbing kan utløses av forskjellige ting, men en ting som er min fanesak er at i dysfunksjonelle familier skapes mye av det som foregår. Dysfunksjonalitet er ikke synonymt med at alt er bare sorgen, fyll, vold og kjeft men kan også være en familie der alt skal være så perfekt.

Med andre ord – oss komplekse mennesker med allt vårt mellommenneskelige spill for galleriet.

Den dagen vi våger å ta av masken og snakker sammen, være så vågale at vi sier ting som det er og SER hverandre i hver eneste lille bygd og by i dette landet – først da vil det bli mulig å knekke mobbing i alle lag og arenaer.

Heldigvis ser jeg en tendens til at vi med Facebook og andre medier våger å være nakne, våger å by på oss selv – da blir det vanskelig etterhvert å tviholde på masken i din egen verden med dine egne spilleregler og fordommer

Sitat: Det kan dessuten ligge an til at Nav jevnlig sender ut rapporter til fastlegene som viser hvor ofte de sykmelder i forhold til andre leger. Slik skal de få bukt med leger som sykmelder langt hyppigere enn «normalen».

1. Tar de hensyn til om legen arbeider i et område der det er større opphopning av folk med dårlig helse pga billigere å bo, typisk tungt yrke osv?

2. Blir konsekvensen at legen nekter deg å bli pasient fordi han har for mange krevende pasienter som krever mye oppfølging?

3. Hvor mange leger vil åpne praksis der det er tyngre pasientgrupper enn ellers?

Er vi på vei mot et klassedelt samfunn der det gjelder å bo på rette området og ha rett jobb for å sikre at du beholder helse og penger om du trenger det, gjerne i tospann med fete forsikringsordninger, bedriftslegeordning, massasje på jobben og andre helsebringende ordninger?

Sitat: Regjeringskilder gjør det overfor VG klart at de mener det vil være «klokt» å innføre såkalte veiledende sykmeldingslengder for ulike sykdommer. Flere kilder gjør det også klart at en slags skjerpet kontrollinstans overfor legene kan være aktuelt.

1. Hva skal avgjøre lengden, pasientens komplette medisinske, sosiale og biologiske bakgrunn? Er det dermed slik at jeg med min bakgrunn som har gjort meg syk blir en annenrangs borger og en belastning for samfunnet? Mens en som får depresjon,kroniske smerter i kroppen og traumeskader fysisk og psykisk pga f.eks yrkesskade klassifiseres på en helt annen måte?

2. Hvis kun sykdommen legges til grunn, hvordan skal voksne barn av mishandlere som har en sammensatt sykdomshistorie vurderes:
A – ett år med oppfølging fordi vedkommende ikke ruser seg?
B – to år med oppfølging fordi vedkommende ruser seg?
C – gruppen for de som har utallige selvmordsforsøk, nye sykdommer i tillegg og er sengeliggende vurderes som potensiellle uføre?

Samme sykdom oppleves ulikt fordi:
Personlighet og ressurser er forskjellig fra person til person!
Bakgrunn er individuell opplevd, noen “tåler” mer før det smeller, noen faller litt, andre faller helt
Biologi, arv og miljø er totalt forskjellig!

Og hva da med de som har stampet i NAVsystemet i årevis og blitt sykere av det..når får fastlegen min beskjed om at AAP skal bli omgjort til nye forsøk på å få meg i arbeid for jeg er jo så uuung, og så ressurssterk og en sabla utgiftspost for Norge AS.

Hvem tar i mot neste gang jeg faller?
Overlever jeg?
Hva med familien min?
Barna mine?
Hvem tar ansvar for den “impacten” alt med meg gjør med mine omgivelser?

Stygg tanke men……..er det noen politikere som tenker over at sine visjoner og luftslott kan føre til at jeg og andre blir så nedkjørt at vi velger å ikke leve mer fordi vi er en belastning og undermenneske i det moderne samfunn?

Dette er ren mobbing.

Visjoner og luftslott på topp – konsekvens og levd liv på bunn

Jeg har ingen verdi i samfunnet.

Er en stund siden jeg har vært her nå, beklager det. Men har vært buzy med sykehus og annet samt det vanlige livet og da ble det ikke rom for å bruke noe energi her.

Åpenhet er noe rare greier.

Det som jeg var så livredd for å være før, viser seg å være veldig klokt. Det renner inn med mail til meg fra det ganske land på privaten, på face og noen her. Så mange kvinner som skriver til meg i alle aldre og med alle slags sykdommer. Det slår meg at ingen av dem spiller på sin sykdom, prøver å få medlidenhet eller en skulder å gråte på til de er tomme. Det er lavmælte beretninger om seg selv og et stort takk til meg som har våget å skrive åpent brev til statsministeren.

Mange av dem har søkt meg opp på face og lagt seg til som venn ved forespørsel og selvsagt har jeg akseptert. Men å svare på alle henvendelsene blir for tungt for meg, så jeg har delegert det inn i en egen verden på face, der alle kan være trygge i et lukket rom og hjelpe hverandre.

Det er ikke så mye som skal til.

Et vennlig ord, en klem sendt med noen tastetrykk og et jeg tenker på deg, stå på, ta vare på deg selv først og fremst bringer gnist inn i mange som dag og natt sliter, særlIg med NAV.

Det er ikke bare meg, men mange som har vært i NAV i flere år uten noe matnyttig å vise til og som har gjort livet enklere med sykdom. Svært få går en canossagang fra ytelse til ytelse, presses litt her og der og på ny ytelse igjen. Det gjelder å få puttet meg og deg inn i en annen bunke enn den jeg sitter med foran meg, er tanken som slår meg.

Ny påstand fra meg.
Dersom NAV var drevet på en god måte og ikke stadig endret etter vær og føreforhold, ville kostnaden med oss syke vært spart inn og kanskje man til og med ville hatt penger på bok attpå til.

Det er jeg nesten så sikker på at jeg venter i spenning til dette går opp for våre folkevalgte.